'The One Thing I Wish I Knew Before Coming Out as Transgender'

Amber Puga selfie og bilde Hilsen av Amber Puga

De fleste av storfamilien min fikk vite at jeg var dettransseksuellda jeg hadde på meg en kjole til faren min for to år siden.



Mange av familiemedlemmene mine snakket ikke med meg på grunn av det jeg hadde på meg. De som kalte meg med mitt døde navn, Mario, selv når jeg sa: “Nei, jeg er rav. Jeg heter Amber. ”



Jeg hadde kommet ut til mamma, brødrene mine og søsteren min året før - men moren min ville ikke at jeg skulle fortelle resten av vår utvidede familie, som er veldig konservativ. Så jeg er sikker på at det var et ganske sjokk for folk å se meg iført kjole og hæler.





Men jeg hadde egentlig ikke noe valg - jeg hadde ikke flere herreklær. Jeg hadde bodd som kvinne i et år. Jeg fikk samtalen om at faren min døde da jeg var på jobb, så jeg kjørte rett hjem til moren min kledd hvordan jeg hadde det - i en kjole.

Moren min hadde sett meg i dameklær før, men hun hadde hatt mange problemer med å akseptere hvem jeg var. Og hun var veldig lei seg over at jeg ikke hadde kommet til begravelsen til faren min kledd som en mann.



'Hvorfor er du kledd slik?' hun spurte. Jeg fortalte henne at det er fordi det er den jeg er - en kvinne.



'Vel, du er bare en mann som kler deg i kvinneklær,' sa hun. Det gjorde vondt.

Jeg snakket ikke med familien lenge etter det.



'Jeg undertrykte den jeg var i flere tiår.'

Jeg begynte å gå over for tre år siden, da jeg var 47 år gammel. Jeg forventet absolutt at livet mitt ville endres når jeg åpent levde som mitt sanne jeg. Men den eneste tingen jeg virkelig ikke visste var at når jeg gikk over, måtte alle jeg kjente også overgang.



Moren min sa stadig: 'Hvis du forteller ham, vil han dø.'



Jeg vokste opp i en latinamerikansk, romersk-katolsk familie. Jeg var alltid feminin, og foreldrene mine syntes noe var galt med meg. Faren min sa alltid til meg: “Du er en mann, slutt å oppføre deg som en jente. Mann opp. ” Jeg fikk ikke leke med mine kvinnelige fettere; Jeg ble straffet for å ha en Raggedy Ann-dukke. Jeg var i åndelig rådgivning fra ung alder, etter anbefaling fra kirken vår.

Så jeg undertrykte hvem jeg var i flere tiår. Jeg ble med i speidere. Jeg spilte fotball, selv om jeg i det skjulte ønsket å bli cheerleader. Å skjule hvem jeg ble opprettet mange sinne problemer for meg som ble overført til voksen alder.

Det var ikke før jeg var i 40-årene og snakket om sinne-problemene mine til en terapeut, at jeg skjønte hva som var galt. 'Ikke noe av dette ville skje med meg hvis jeg var kvinne,' sa jeg til terapeuten min. Brillene hans falt nesten av ansiktet hans, han var så overrasket. Vi jobbet sammen gjennom mine smertefulle, undertrykte minner og innså at jeg trengte å gå over.



Han henviste meg til en kjønnsspesialist i slutten av 2014, som ga meg tillatelse til å starte hormonerstatningsterapi i januar 2015. Det var en av de lykkeligste dagene i livet mitt.

'Jeg var livredd for å fortelle familien min om hvem jeg egentlig var.'

I januar 2015, rett etter at jeg fikk det bra å starte hormonbehandling, kom jeg ut til min eldre bror og søster. Jeg fortalte dem at jeg gikk over fra mann til kvinne, og at jeg hadde sett en terapeut i ganske lang tid. Jeg forklarte at noen av tingene jeg gjorde da jeg var ung - som å snike meg inn på søsterens rom og lese henne Cosmo og Vogue —Hendt fordi jeg hele tiden var kvinne.

Jeg var så nervøs. Jeg var redd min eldre bror ville slå meg opp eller noe. Jeg ville egentlig bare at de skulle vite at jeg var den samme personen. Det ja, jeg går over, men jeg er fortsatt den samme personen som elsker fotball, som elsker sminke.



Heldigvis var de helt støttende og aksepterte overgangen min. Det var det motsatte av det jeg forventet. De fortalte meg at de elsket meg, og de ønsket til og med å hjelpe meg med å finne den rette måten å fortelle moren min.

Den samtalen med moren min var imidlertid det vanskeligste jeg noen gang har hatt å fortelle henne. Selv med min eldre bror og søster der som støttet meg, var det fortsatt så vanskelig. Jeg prøvde å forklare alt for henne så godt jeg kunne. Men hun tok det ikke bra.

Relatert historie

Hun er veldig religiøs og fortsatte å si at jeg ble født som mann, og at jeg skulle dø som en mann. Hun ønsket ikke å fortelle resten av familien - spesielt ikke familien hennes som bor i Mexico.

Moren min lot meg ikke engang fortelle det til faren min. Han hadde KOLS (en inflammatorisk lungesykdom), og hun sa stadig: 'Hvis du forteller ham, vil han dø.' Han gikk bort et år senere - og jeg klarte aldri å fortelle ham sannheten min.

Jeg har også en yngre bror, som er i hæren, og er veldig konservativ. Vi hadde aldri det største forholdet - han pleide å fortelle folk på skolen at jeg ønsket å være jente, så folk ville slå meg opp på toalettet. Jeg kunne ikke komme ut til ham ansikt til ansikt (han var på basen den gangen), så jeg sendte ham en tekstmelding med nyhetene. Han har ikke snakket med meg siden - og han lar meg ikke engang se søskenbarnene mine.

'Jeg mistet noen venner ... men fikk mange nye'

Jeg kom ut til vennene mine på Facebook i januar 2015, etter at jeg kom ut til mamma og brødre og søster. Jeg skrev at jeg gikk over til mitt sanne selv, og at jeg hadde kjent siden jeg var 6 år at jeg ble født med feil kjønn. Som med familien min, ønsket jeg at folk skulle vite at jeg var den samme personen, og bare endelig levde etter sannheten min.

Etter dette innlegget mistet jeg mange venner fra mitt 'gamle' liv. Heldigvis var det ganske mange venner fra videregående skole, høyskole og grunnskole som holdt seg støttende. Og jeg har fått nye venner ved å få kontakt med folk i lokale LHBT-grupper som virkelig forstår hva jeg går gjennom og tilbyr råd og støtte.

Min bror sa: 'Da du vokste opp, smilte du aldri i familiebilder. Men du smiler alltid nå. '

Samtidig fortalte jeg kollegene mine at jeg overgikk, og de var veldig imøtekommende. Sjefen min, Cindy, var veldig proaktiv og sørget for å informere HR slik at bad og slike ting ikke ville være et problem, og hun oppfordret meg til å være åpen med kollegene mine.

Jeg husker Carolyn, en av mine medarbeidere, ba meg om å skrive ut noe utdanningsmateriale om transpersoner. Jeg spurte henne hvorfor, og hun sa: 'Så hvis noen forteller meg noe, vil jeg være forberedt.' Det var veldig fantastisk. Ikke alle jobber jeg har hatt siden har vært så støttende, men det hindrer meg ikke i å være åpen om overgangen min og om hvem jeg er.

'Familien min kom til min side da jeg traff bunnen'

Det har vært mange positive ting å komme ut, men det betyr ikke at alt har vært perfekt. Jeg har hatt mange problemer med å få jobber der jeg bor i Texas - og selv om jeg har en mastergrad og mye erfaring, er jeg overbevist om at folk ikke vil ansette meg fordi jeg er transseksuell.

Det var en periode på nesten to år der jeg ikke snakket med familien min, fordi jeg var så lei meg over hvordan jeg ble behandlet etter farens begravelse. Jeg følte meg da som ingen, ikke engang min bror og søster, virkelig tok imot meg. Og alle disse feriene som jeg brukte, alle de gangene hvor jeg følte at jeg ikke kunne snakke med menneskene jeg brydde meg om, tynget meg veldig.

Relatert historie

I januar 2018 hadde jeg vært arbeidsledig i over et år, og slet med å få endene til å møtes som en Uber-sjåfør. Jeg var deprimert, isolert og elendig. Jeg følte at jeg ikke hadde noen venner, ingen familie, ingen som brydde seg om meg. Jeg traff bunnen, og jeg prøvde å drepe meg selv.

I ettertid var det en av de beste tingene som noen gang har skjedd med meg.

Familien min kom virkelig til min side i løpet av den fryktelige tiden. Mine fettere og mange andre familiemedlemmer bidro til GoFundMe for sykehusregningene mine. Søsteren min hentet meg fra sykehuset. Menneskene som virkelig brydde seg om meg, kom til min side uten å nøle.

Uansett hva, kommer jeg ikke til å legge skjul på at jeg er den jeg er.

Det åpnet virkelig øynene mine for at jeg ikke er alene. Min eldre bror og søster forstår at jeg er lykkeligere nå, at jeg endelig lever som mitt sanne jeg. Broren min sa til meg: “Da du vokste opp, smilte du aldri i familiebilder. Men du smiler alltid nå. ' Og det er jeg - fordi jeg er lykkeligere enn jeg noen gang har vært i livet mitt.

Moren min er ikke helt der. Jeg vet ikke om hun noen gang vil kunne kalle meg Amber. Men vi snakker hver uke, og da jeg sist så henne, sa hun: 'Jeg liker sminke.' Det kommer stort fra henne.

'Jeg kan være åpen om hvem jeg er for første gang i mitt liv.'

Jeg har lært at det tar en landsby å komme ut. Jeg har vært i stand til å finne et fellesskap av mennesker - min bror og søster, mine venner, andre transaktivister - som bryr seg om meg og som har støttet meg gjennom opp- og nedturer ved overgang. Du kan ikke (og bør ikke) gå gjennom noe i livet ditt alene, spesielt hvis du er transseksuell.

I dag føler jeg meg helt motsatt av det jeg følte da jeg prøvde å drepe meg selv den dagen i januar. Jeg er så glad for at jeg lever og puster og nyter livet som mitt sanne jeg.

Uansett hva, kommer jeg ikke til å legge skjul på at jeg er den jeg er. Jeg gjorde det så lenge, og jeg vil være forbannet hvis noen får meg til å gå tilbake igjen.

Jessie Van Amburg er senior redaktør på WomensHealthMag.com, hvor hun håndterer skjønnhet, mat og livsstilsdekning.